Ut på tur

Da var en uke gaatt, og vi har forflyttet oss hele syv timer nordover til Ilha Grande. Vi forlot Sao Paulo i all hast etter aa ha hatt en liten nattlig sesjon med dekorering av hostellvegger. Limetime hostell er en elefant rikere.
Siden fredag har vi overlevd to dager regn, for saa aa nyte det vi kom hit for; SOOL! Paa mandag tok vi atter en gang fjellskoene fatt og la ut paa jungeltur. Vi kunne antagligvis dodd. Allikevel sitter vi her i dag, og er mange syn rikere.
1. mange insekter vi kunne vaert foruten
2. et lite ekorn i full gang med aa spise maten sin
3. apekatter
4. sist og absolutt storst: en megaekkel, gronn, svart, lang, tjukk, hissig med aapen munn slange paa siden av veien. Vi tok bilde og lop av gaarde mens mindre smarte amerikanere ble igjen. Vi har ikke sett dem siden.

Til tross for farene kom vi oss fram til Lopes Mendes, en av verdens fineste strender. Der hadde vi smaa glott med sol og hadde god underholdning i surferne.

Her paa hostellet blir vi hver dag mott med sporsmaal om hva vi skal gjore og hva vi allerede har gjort. Dette er stress. Den uskrevne normen her paa oya er tydligvis aa hele tiden vaere i aktivitet, om saa bare for aa gaa en liten time til en annen strand og legge seg ned der istedet. Logisk begavede som vi er, ser vi ikke vitsen i dette. Derfor har vi fram til naa bare fortalt om den fantastiske turen vi hadde med slanger og hard turgaaing. Problemet er at vi begynner aa bli gjennomskuet, og vi kjenner presset. Men vi motstaar, og legger oss galant ned paa den naermeste stranda i dag ogsaa.

Ellers kan vi fortelle om en del finurlige skruer som tar bolig paa dette hostellet. Navnene er fiktive, men passende.
Forst av alt er Krolle, en amerikansk amerikaner med lange krollete kroller. Disse henger enten rett ned rundt skuldrene og svaier, ellers er de pent oppsatt i en hale bak paa hodet. Krolle er overalt og liker egentlig ingen. Ingen liker egentlig han. Men backpacker som han er maa han snakke med sine medmennesker, uansett hvilke kvalme oppstot det maatte gi ham. Vi har snakket med ham i omtrent to sekund sammenhengende, for vi reiste oss og gikk. Etter det har Krolle bare sendt oss henslengte blikk i ny og ne.
Vi har ogsaa karakterer som gal, fransk dame, mannen som ikke gjor annet ilopet av en hel dag enn aa lage ett (kanskje to) armbaand, andre mannen som driver reisebyraaet Fitta og noen hissige sjeler.

Vi har imidlertid ikke opplevd noen saerlig trang til aa faa oss reddet de siste dagene. Grunnen er uvisst, men det kan jo vaere vi har vokst og utstraaler en ny type modenhet. Vi er uansett glad til.

I morgen skal vi videre til Rio for aa feire bursdagen til Mette med sushi og herlig mat. Rockestjernen vaar kommer ogsaa, og lett kan vi konstatere at han elsker oss.
Sees om litt over en uke!

Akkurat naa har en gal gutt med gronn bukse som bor paa vaart gronne hostel - limetime - klatret opp paa en liten stige paa en liten hylle utenfor vaart rom. Han kommer kanskje til aa do, men dette er bare en av mange tiltak disse menneskene i dette landet gjor for aa fange vaar oppmerksomhet. Alle vil ha oss alltid. Dette synes vi er litt stress, saa naa later vi som vi sover hver gang noen vil ha oss med ut paa tur for aa spise sushi, hoppe tau eller dra paa hyttetur langt uti skauen i Brasil.

Jeg (Mette) er gjesteskribent i dag. Paa tross av mange varsler og skriv om kriminaliteten i Brasil, overlevert fra min kjaere far, er det enda liv i meg. Det er forsaavidt liv i de andre ogsaa, saa vi er glade og fornoyde. Masse skrattlatter. Karen og Randi er skamdrevne globetrottere, og slenger ut portugisisk i vildens sky, samtidig som de bekjemper overfallsmenn, organiserer reiser, hosteller, kinobiletter, metro, mat og saa videre. Jeg er en fornoyd dilter i deres selskap - og foler meg riktig saa vel bevart. Jeg bidrar saa godt jeg kan med aa skaffe oss litt celebre venner, slik at vi kan snike i koene naar vi tar turen ut for aa glanskaste oss selv.

Siden jeg landet i Sao Paulo den 26 juni, har mange begivenhetsrike hendelser skjedd. Michael Jackson dode, noe som egentlig var mer interessant enn aa mote Kristine, Karen og Randi. Men men, de var det jo ogsaa helt ok aa se igjen etter en heftig separasjon paa 5 maaneder. Turen gikk til barnehjemmet, hvor personligheter med mange like navn figurerte sjarmerende rundt oss. Klemmer, kyss paa kinnet og dansing ble det masse av. Den 29 (karen sier 27, men dette er ulogisk siden festen heter nettopp festa tjuenia) var det duket for fest. Vi kledde oss i rutete skjorter, tegnet fregner paa kinnene og flettet vaart haar. Guttene tegnet skjegg, og kokkene serverte annen mat enn bonner og ris. Brasil har en veldig vanskelig dans. Denne maatte vi danse i mange timer i strekk akkompagnert av et blinkelys som mennesker med epilepsi faar anfall av.

Etter noen rorte farvel til barnehjemsbarna dagen etter, gikk turen til sao paulo. Dette er en stor by med halvhjertede turistattraksjoner. Vi har provd saa godt vi kan aa se ting fordi ''det er jo greit aa ha sett dem'', saa vi har valset litt omkring og sett paa utsikten fra en bank og tatt bilde av en kirke.

Fra i gaar til i dag sov vi en plass med en strand litt utenfor denne store byen. Vi ankom hostellet paa denne plassen etter svaert mye om og men. Drosjesjoforen hadde aldri hort om hostellet, saa han kjorte litt random omkring i gatene og kikket forhaapningsfult etter reaksjon i vaare ansikter ettersom han passerte hotell etter hotell. Til slutt ga han opp og satte store deler av byen i sving for aa finne ut hvor vi egentlig skulle. Plutselig hadde en av beboerne skaffet en engelskmann, og saa var vi fremme paa en to tre. Hostellet hadde tre andre gjester, og to av dem kastet seg overlykkelige over oss i en gledesrus av aa se folk. De har diltet siden, og mener naa at vi ikke kan klare oss uten dem. Dette vet vi fordi dette paapeker de selv. Vi lar dem tro.

Naa skal vi ut med rockestjernen vaar. Han er paa min ipod, men for aa beskytte hans navn og rykte sier vi ikke mer. I morgen, svaert tidlig, reiser vi til iihla Grande for aa sole oss og bade. Vi naermer oss allerede latinofarge i huden, men satser paa aa se ut som negre. Dette er forsaavidt svenskenes versjon av boms i kortspillet presidenten. forstaa den som kan.

Hasta la vista B A B Y! Kristine, du er savnet kan du tro. Nyt dine tenner og gode vaer der hjemme ;*

Da var vi inne i siste uken paa Abrac. Har hatt en straalende helg sammen med ungdommen! Vi har faatt laane leiligheten til hun ene norske, og har kunnet styre selv med mat og drikke. EGET kjokken og bad. Og ikke minst varmeovn og torre klaer. Fredag var vi med lille Rafael i barnehagen for aa feire at han ble 2 aar. Det ble masse barn, ballonger, kake og graat fra bursdagsbarnet. Han er nemlig greit bortskjemt som eneste "baby" paa barnehjemmet. Bortskjemt, men nydelig. Senere bar det avgaarde til kirken som ogsaa hadde bursdag! Mange portugisiske salmer og prekener senere, fulgte vi som vanlig barna som ikke faar plass i combien hjem. Kald tur, men det varmer med litt fotballspilling og leiing paa veien. Da vi kom hjem var det klart for filmkveld. Vi fant raskt ut at filmen vi hadde leid var sett to ganger for, saa det ble en annen paa dubbet portugisisk uten engelsk tekst. Trivelig. Chipsen og brusen vi hadde kjopt inn var god fordet!

Lordagsmorgen satt vi ute i solen med guttaboys og slappet av. Klinkekulespill og mobilbrifing var noen av aktivitetene denne formiddagen. Etterpaa ble vi med hele gjengen paa skolen deres der det var fest og basar. Bingo, mat, kaker, dans og musikk var bare litt av det de kunne by paa. For forste gang folte vi skikkelig rollen som foresatte, med mas om penger og oppmerksomhet. Da vi saa alle de andre barna med foreldre, var det litt godt aa kunne bidra med en haand aa holde i og litt smaapenger. Mot slutten ble fotballbanen gjort om til disko, og vi ble raskt bydd opp til dans av 13aarige brasilianske jenter. De var veldig opptatt av det blonde haaret og at vi snakket et annet spraak, og vi ble etterhvert objekt i en god del mobilbilder. Paa kvelden var det duket for nok en tur i kirken. 47aars dagen til kirken maa jo trossalt feires! Etterpaa kjorte vi med Caroline og typen for at de skulle hente alle de 170 smaa pizzaene de hadde bestilt til ungene. Det ble stor suksess, og ungene (eller ungdommen) la seg mette og fornoyde.

Sondag satt alle sammen klistret foran skjermen og saa kampen mellom Brasil og Italia. Jubelen stod i taket da sluttresultatet viste 3-0 til favorittene. Resten av dagen bare slappet vi av med alle sammen i sola, fordi det nok en gang var tid for kirkebesok paa kvelden. Denne gangen ble den tre dager lange feiringen avsluttet med polser, kake og brus. Mandag var siste dag vi hadde leiligheten, saa vi er dermed tilbake til vaart kalde rom igjen. I dag har vi vaert i slummen her i Mogi das Cruzes og besokt kokka paa barnehjemmet. Vi fikk omvisning i det lille huset, der hun bor alene med sju av hennes ni barn. De har harde kaar, men de ordner seg fint med det de har. Hun sa at det oftest ikke var standaren paa husene det gikk paa, men at miljoet rundt gjor det toft aa oppdra barna her. Mye kriminalitet og ting vi ikke ser ved bare en gaatur gjennom gatene i dagslys.

Paa torsdag skal vi feire bursdagen til Kristine med en grillfest sammen med de andre norske og flere tidligere barnehjemsbarn. Fredagsmorgen kommer Mette, og alle hjerter gleder seg! Paa dagen skal vi til slummen igjen for aa se paa Capoeira-trening. Lordag er det duket for aarets begivenhet paa Abrac. Det kan sammenliknes med norsk st. Hans, bare at alle kler seg ut og er oppe hele natten! Sondag gaar tuen til Sao Paulo, der vi skal vaere i to dager.

Ciao

Her er bare en liten oppdatering fra oppholdet vaart her i Brasil. Det er iskalde netter, fuktige klaer, ris, bonner, herlige barn/ungdommer, uno, klappeleker, uno, brasilianske saapeserier, alternative "underholdingsprogram" og mer uno. Vi trives godt tross spraakproblemer og kalde gulv. Portugisisken har utviklet seg til mer enn bare takk og god natt, og vi er en reser paa fargene i Uno. Det har kommet enda ei norsk jente paa barnehjemmet som har vaert her noen ganger for. Hun snakker flytende porugisisk og heter ogsaa Caroline (med C!). Sammen med henne skal vi prove aa faa satt i gang litt aktiviteter og se om vi kan finne noe vi kan lage sammen med ungdommen. Paa fredag tenkte vi og arrangere film-kveld med popcorn, godteri og kanskje pizza. Et lite avbrekk fra det daglige inntaket av ris og bonner.

Her er Clayton, 16 aar, i stigen for aa snakke med oss paa rommet. Litt senere kom han med frokost paa sengen til oss. Polsebrod med majones og kaffe, hvilket liv!

Da var vi kommet til siste destinasjon; Brasil! Siden fredag har vi bodd paa Abrac barnehjem utenfor São Paulo, og kan vel lett si at vi stortrives.

Vi ankom i aattetiden paa kvelden etter litt styr med aa bli hentet paa flyplassen. Det ble noen sene telefonsamtaler hjem til Norge for aa oppklare misforstaelsen, som bestod enkelt og greit i at de trodde vi kom med et senere fly. I det minuttet vi gav opp aa vente og bestilte mat horte vi en stemme bak oss "Saa det er dere som er de nye norske?". Stemmen tilhorte ingen ringere enn Caroline, en annen norsk jente som har vaert paa Abrac de fire siste maanedene. Hun geleidet oss ut til en Volkswagen Combi som fraktet oss videre til barnehjemmet.

Vel framme ble vi mott av ca. 20 barn som spiste middagsmaten sin. Men de hoppet fort opp og presenterte seg og smilte for aa faa oss til aa fole oss velkomne. Vi ble vist opp til rommet vaart som ligger i jentefloyen og Caroline forklarte en del av de praktiske tingene for oss.

De to siste dagene har gaatt med paa aa bli kjent med ungene (som ikke er helt unger lenger, kun ett barn under ti) og aa bli kjent med stedet. Lordag kveld var det gudstjeneste paa huset, og da stilte vi galant opp foran forsamlingen og sang "Maane og sol" i tillegg til en annen med litt mer bevegelser for underholdningsverdien. Ellers har det gaatt i Uno og klappeleker, ettersom portugisisk er HELT annerledes enn spansk, og vi ikke forstaar saa altfor mye enda.

I dag har vi tatt oss turen til sentrum av byen for aa gjore diverse innkjop av snacks og ikke minst telefonkort. Igjen har vi investert i nytt sim-kort slik at det skal bli lettere aa faa tak i oss. Nytt nr er: 00551164439873.
Vi skal ogsaa bruke dagen til aa kjope inn bursdagsgave til Rafael som fyller 14 aar og omtrent 60 par med sokker til resten av barna! Det er nemlig veeldig kaldt her paa kveldene, og barnehjemmet er ikke mye isolert. Noen av barna gaar rundt i t-skjorter og sandaler naar vi har dratt paa oss skjerf og ullgenser, saa en av bestyrerene syntes det var en god ide at vi kunne bidra med noe varmt paa beina i det minste.

Det var det for naa, skal se om vi kan faa lagt ut noen bilder neste gang! Og bare ring om dere foler for det